Noen dager banker PMDD på. Andre dager kommer den med rambukk.

Syklusen er ulik fra måned til måned. Vi vet at stress og livet som skjer påvirker symptomtrykket. Noen ganger banker PMDD på. Den kommer glidende inn i livet ditt, og tar gradvis mer plass. Mens andre ganger kommer den med en rambukk, og slår ned døra di. Du rekker ikke å tenke engang. Plutselig er du ikke lenger deg selv.

Jeg har funnet en måte å leve med PMDD på som fungerer for meg. Men denne måneden kom den allikevel med denne rambukken. Kastet seg over meg. Over natten.

Og mens jeg forsøker å bare stå oppreist, være mamma og puste, så tyter det inn med e-poster, meldinger, dugnadsvakter, arbeidsoppgaver og møter. Det blir mørkere og mørkere inni meg, og tanker om å avvikle alt av jobb, forpliktelser og roller virker mer og mer fristende. Sekund for sekund.

Når disse lutealfasene kommer – de med rambukk – pleide jeg å synke ganske hardt ned i kjelleren.

Jeg holdt det samme tempoet, og prøvde desperat å planlegge alt jeg måtte gjøre, i hodet mitt, så jeg hadde kontroll. Samtidig som jeg hatet meg selv for å ikke føle at jeg egentlig fungerte. At jeg var inneslutta, uten energi.. ikke helt tilstsede...ville bare vekk.

Men jeg har etter hvert lært at stress, og masse tankekaos, er som bensin på det bålet jeg kaller PMDD. Og å øve på hvordan jeg tenker, puster, og handler har vært helt avgjørende. Man kan rett og slett ikke forvente at man skal prestere likt hver uke.

Derfor var det lett for meg å kjenne at verktøyene faktisk fungerte denne gangen. De jeg har øvd på, i lang, lang tid. Fordi selv om det gjorde vondt, og jeg gjerne hatt energi til å ta bomba med sønnen min i sjøen, så rotet jeg meg ikke inn i et tankekaos og selvhat.

Hva er mine verktøy? Når dagen forventer min tilstedeværelse, og det ikke er rom for å sove en halvtime, ta en lang yogaøkt eller få en time alene i stillhet?

Jeg trekker pusten.

Dypt inn gjennom nesen.

Langt ut gjennom munnen.

Og så fokuserer jeg tankene mine på oppgaven jeg har foran meg i øyeblikket.

Enten det er å svare på én e-post.

Knyte skolissene.

Eller koke ris.

Når jeg merker at det spinner i hodet – alle oppgavene jeg har foran meg denne dagen og utover uken – så vender jeg bare vennlig tilbake til gjøremålet jeg har foran meg.

Én. Ting. Av. Gangen.

Mens jeg puster.

Jeg øver på å ikke vurdere meg selv, eller kvaliteten på det jeg gjør. Jeg bare gjennomfører, en ting av gangen. Mens jeg puster rolig.

Slik at kroppen får små øyeblikk av ro, her og der.

Tilstedeværelse.

Færre krav om høy kvalitet.

Mindre selvdialog.

Stenge alle andres meninger ute.

Puste.

Å forestille seg alt stresset som kommer, se for seg alle oppgavene du må gjøre, samtidig som du kritiserer deg selv for at du ikke gjør det bra nok, kan bidra til å forsterke symptomene. Vi vet fra forskning at forventningen om smerte kan gi høyere opplevd smerte.

Så selv om kontakt med kroppen, tilstedeværelse, pust og rolige bevegelser ikke helbreder en krevende syklus, kan det være gode støtteverktøy på de vanskeligste dagene.

Jeg løste dagen idag med å friste sønnen min med å bade i havet, med meg som "tilskuer". og så fikk jeg en halvtime i stillhet på stranden.

Jeg tar de øyeblikkene jeg får.

PMDD forsvant ikke denne måneden heller.

Men jeg klarte å møte den på en annen måte.

Og noen ganger er det mer enn nok.

Har du noen små gode tiltak du gjør for deg selv, som fungerer? Del gjerne i kommentarfeltet.