Vennskap som voksen

Det blir ofte sagt at ensomhet er den nye folkeepidemien. Det skrives mye om i aviser, og det er et stort fokus på temaet i sosiale medier.

Eldre er ensomme.

Studenter er ensomme.

Småbarnsforeldre er stressa. Og ensomme.

Den introverte er ensom.

Den som ikke er bedt på sjampagnefrokost på 17 mai er ensom.

Den uten familieselskap på julaften er ensom.

Den som flytter til et nytt sted er ensom.

Mange er ensomme.

Hva er å være ensom? Det defineres oftest slik:

"Å være ensom er en ubehagelig følelse som oppstår når de sosiale relasjonene er færre enn ønsket"

Det er mange faktorer som påvirker hvorfor ensomheten øker i dagens samfunn. Og når vi vet hvor viktig nære og trygge relasjoner er for god helse, så er det definitivt viktig å ha et fokus på temaet. Det finnes ikke EN løsning, men kanskje mange små.

Jeg har tenkt mye på dette med vennskap i voksen alder. Det er noe annet enn vennskap som barn. Men hvor ofte reflekterer vi over det? Ulikheten altså.

Som barn er vennene dine en del av klassen din, fritidsaktivitetene dine, leirskoleopplevelsene dine, russetiden din og til slutt studietiden din. Du lever i en boble der alle gjør de samme tingene, til de samme tidspunktene, på det samme geografiske området.

Når studietiden er over er du plutselig voksen. Kanskje er du forelsket, nyansatt eller fersk forelder. Det er i hvert fall en ny fase i livet ditt. Og det er det for alle de du vokste opp med også. Vi pleier å si at vi "har vokst fra hverandre" eller "hun har endret seg sånn..det er ikke det samme..."

Og det er jo riktig. Man har blitt voksen. Startet et liv. De felles referansepunktene, den felles hverdagsrytmen man delte, de felles fiendene i foreldre eller lærere - alt dette er en avsluttet epoke. Og det er jo sånn det skal være. Det er jo dette som er livets gang.

Noen er heldige å beholde vennene, vennskapene og opplevelsene tett på seg også i voksen alder. Men mange opplever at bobla man hadde i barndommen sprekker. Man har kanskje færre rundt seg. Og den snikende følelsen av ensomhet kommer. Og vokser.

Hvordan bygger man da nye vennskap? Som voksen? Med helt andre forpliktelser, referanserammer og ulike livsfaser som kommer og går.

Mitt første råd:

Vær raus. Med deg selv, og de som kommer og går i livet ditt.

Mitt andre råd:

Husk at vennskap handler om timing, energi og sted. Og disse momentene varierer mye i løpet av et liv. Aksepter det, og nyt de stundene du har med de menneskene du har rundt deg akkurat nå.

Mitt tredje, viktigste og vanskeligste råd:

Ta initiativ. Ikke vent på at noen skal ringe på døra. Ikke tolk stillhet som avvisning. Det er det ikke. Det er bare voksne som er opptatt med å leve livet.

Snakk med folk på kafeen. Hils på postmannen. Meld deg inn i en eller annen klubb. Smil til ukjente mennesker. Snakk med naboen. Delta på den dugnaden.

Å aktivt delta i ditt eget nærmiljø er som å kaste en stein i et stille vann. Det gir så utrolig mange vakre ringer i vannet... Du vet aldri hvem som er din nye venn. Du vet aldri hva en samtale med et ukjent menneske kan bringe inn i livet ditt.

Og hvis du sitter nå og tenker: hva vet vel hun.. jeg er jo sjenert, ikke god nok, ikke noen de vil like, ikke verdt det..

Neida, sier jeg da.

Sjenert er lov. Og normalt. Og ja- det er ukomfortabelt å snakke med noen man ikke kjenner. Det ER ukomfortabelt å gjøre noe man vanligvis ikke gjør. Hjernen stritter i mot. Fordi det er hjernens oppgave å beskytte deg. Når det kommer til utfordre deg selv - så er ikke hjernen din beste venn.

Start med noe ufarlig og enkelt. Et smil til noen på butikken. Kast den steinen i vannet. Voksne vennskap må rett og slett bygges på en annen måte. Og de er sjeldent "for life" Men de er ikke mindre verdt for det. Vær raus med deg selv, og de som kommer og går i livet ditt. Nyt øyeblikkene. Og vær aktiv.

Og en liten ting til. Hjernen er ikke opptatt av å være populær. EN god og trygg relasjon gjør at nervesystemet ditt bader i velbehag. Og det er en ganske fin følelse.

Vennskap kommer i alle former, og dukker opp der du minst aner det.