Hva kan herrelandslaget lære oss kvinner?

De siste ukene har hele Norge sittet klistret foran TV-en.

Vi har jublet. Vi har rodd! Vi har sittet oppe midt på natta og heiet! Vi har samlet oss i gatene, foran slottet, i alle landets parker og sammen hos hverandre. Vi har gått med flagg, og vi har gått med landslagsdrakta. Vi har vært stolte av mennesker vi aldri har møtt.

Skjermdump fra VG sin artikkel.

Og da Erling Braut Haaland ble spurt om hva som gjør dette landslaget spesielt, var det ikke først og fremst taktikk eller individuelle prestasjoner han trakk frem.

Det var togetherness. Fellesskapet.

Tar vi innover oss hvor viktig det ordet egentlig er? Husker vi at fellesskap var en av de tingene som gjorde at arten vår overlevde i den spede begynnelse?

Jeg har lyst til å trekke en parallell til kvinnehelse. Samtidig som tusenvis av mennesker står skulder ved skulder på tribunen, sitter det også tusenvis av kvinner hjemme og føler seg helt alene.

Alene med PMDD. Alene med utmattelse. Alene med byrden. Alene med følelsen av at ingen rundt dem egentlig forstår. Alene om å finne ut av hva som skjer med kroppen.

Og vet du hva?

Ensomhet er ikke bare en følelse. Den påvirker kroppen vår. Ensomhet gir fysiologiske reaksjoner, på cellenivå. Jepp. True story.

Vi vet i dag at sosial støtte kan dempe stressresponsen, øke mestringsfølelse og bidra til en god psykisk helse. Vi vet at mennesker som opplever tilhørighet ofte håndterer belastninger bedre enn mennesker som står alene. Ikke fordi problemene forsvinner, men fordi vi er laget for å bære dem sammen.

Likevel har vi bygget et samfunn hvor mange kvinner forsøker å fikse alt alene. Hvor vi observerer livet gjennom skjerm, bygger ned barselomsorg, sender kvinner hjem alene for å mestre den viktigste rollen for artens overlevelse- mammarollen.

Vi googler. Vi kjøper enda et kosttilskudd. Vi prøver enda en diett. Enda et treningsprogram. Enda en morgenrutine.

Som om løsningen alltid ligger i å bli flinkere.

Men kanskje trenger du ikke flere ting å gjøre.

Kanskje trenger du flere mennesker å være sammen med.

Et fellesskap kurerer ikke PMDD. I wish... Men det kan gjøre sykdommen mindre ensom å leve med. Det kan være forskjellen på å tenke «det er bare meg» og «her er det noen som faktisk forstår.»

Det er kanskje derfor jeg brenner så mye for å skape møteplasser.

Vi trenger steder hvor vi slipper å forklare oss.

Hvor noen nikker før vi er ferdige med setningen.

Hvor vi kan le av de absurde sidene ved kvinnehelse, gråte litt når vi trenger det, og reise hjem med litt mindre skam enn da vi kom.

Det er det jeg håper å skape denne høsten.

• Samtalekveldene, i Elverum, Oslo, Bergen og Trondheim denne høsten. Here we come! Mer info kommer. Følg med på Instagram!

• Retreat på Nøsen neste år.

• Samtalene med dere som kommer til klinikken, gjennom Hormoni

Jeg tror at togetherness er noe av det som har fått minst plass i dette fine, moderne og litt travle samfunnet vårt. Jeg håper du vil være en del av dette. Dette PMDD fellesskapet.

Har du lyst til å informasjon om det som rører seg hos Koieklinikken? Når neste kvinnehelg er? Når vi kommer til DIN by, og lager litt hyggelig sosialt samvær? Meld deg på her, så høres vi.

Cesilie